IT-politiske tema

    IKT-kontrakter

    I et IKT-prosjekt er kontrakten et overordnet styringsdokument. Kontrakten regulerer veien til målet og redegjør for partenes rettigheter og plikter underveis.

    Kontrakten bør brukes aktivt av partene for å sørge for etterlevelse av egne plikter i prosjektet. En god kontrakt tar videre høyde for de konfliktsituasjoner som kan oppstå, og løser disse på en ryddig måte.

    Kontrakten har således også en konfliktforebyggende rolle. Oppdragsgiver bør bestemme seg for hvilken kontrakt som ønskes brukt så tidlig i prosjektet som mulig. Ved åpen og begrenset anbudskonkurranse vil anbudet sammen med oppdragsgivers aksept av dette, utgjøre en bindende avtale. Dette innebærer at kontraktsvilkårene bør fastsettes allerede i anbudsgrunnlaget, eventuelt at det overlates til anbyder å definere disse i anbudet. Dette gjelder imidlertid ikke ved kjøp etter forhandlinger, hvor dere i større utstrekning kan vente med å definere kontraktsvilkårene. Kontraktsvilkår som antas å ha vesentlig betydning for utarbeidelse av anbudene må imidlertid alltid angis i konkurransegrunnlaget. Normalt vil det være hensiktsmessig å opplyse om kontraktsvilkårene (eventuelt hvilken standardkontrakt dere vil benytte) i konkurransegrunnlaget. Dette vil gjøre det lettere for leverandøren å vurdere risikoen, og dermed kunne utforme og prise sitt tilbud på en best mulig måte. Dette vil være en fordel både for oppdragsgiver og leverandørene. I Norge er det tre ulike avtaleporteføljer som har fått utbredelse, og som går under navnet ”standardkontrakter”.

    Disse avtaleporteføljene tilhører Digitaliseringsdirektoratet, Den Norske Dataforeningen (DND), og IKT-Norge. Selv om disse kontraktene går under navnet ”standardkontrakter” er de ikke ” fremforhandlede og balanserte kontraktstandarder” slik at de ”som hovedregel brukes ved inngåelse av kontrakter”, jf. forskrift om offentlige anskaffelser § 3-11 (1). Kontraktene er med andre ord ikke obligatoriske å bruke. For statlige virksomheter følger det imidlertid av ”Referansekatalogen for IT-standarder i offentlig sektor” at Digitaliseringsdirektoratets SSA-portefølje er anbefalt brukt der disse er egnet.

    Les mer om SSA(statens standardavtaler)-porteføljen på Digitaliseringsdirektoratets nettsider.

    Krav i budsjettprosessen

    Det er en målsetning å oppnå bedre styring og samordning av IKT-investeringer i statlig sektor. Det er derfor innført overordnede fellesføringer for alle IKT-relaterte investeringer i staten. Det inneholder viktige pålegg og anbefalinger fra ulike regelverk og beslutninger sentralt, for å lette oversikten for virksomhetene. Eksempler på slike fellesføringer er krav til samordning med andre etater, etterlevelse av felles arkitekturprinsipper og pålagt bruk av felles løsninger.

    Gjeldende fellesføringer er gitt i Digitaliseringsrundskrivet fra Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD). Selv om organisasjons- og tjenesteutvikling i staten er et sektoransvar, vil behovet for felles løsninger kreve mer samordning og sektorovergripende innsats. Det har blant annet ført til at KMD på IKT-området vurderer satsningsforslagene fra de andre fagdepartementene og som et ledd i budsjettprosessen gir en uttalelse til Finansdepartementet (FIN).

    Nasjonale felleskomponenter

    Regjeringens satsing på felleskomponenter er et hovedprinsipp i utviklingen av en døgnåpen elektronisk forvaltning. Dette beskrives i St.meld. nr.17 (2006–2007) Eit informasjonssamfunn for alle. Hovedbegrunnelsen er mer effektiv elektronisk samhandling og å hindre utvikling av de samme løsningene flere ganger. I Difi rapport 2010:17 – Forslag til hvordan nasjonale felleskomponenter bør styres, forvaltes, finansieres og utvikles, foreslås fem nasjonale felleskomponenter på et overordnet nivå. Disse er:

    • Enhetsregisteret (grunndata om virksomhet)
    • Folkeregisteret (grunndata om person)
    • Matrikkelen (grunndata om eiendom)
    • Altinn (-komponentene)
    • Felles infrastruktur for e-ID i offentlig sektor

    Standardisering

    Stortingsmelding nr 17 (2006–2007), ”IT-meldingen”, ble det definert som et tiltak å etablere en referansekatalog for forvaltningsstandarder. Første versjon av referansekatalogen ble publisert i desember 2007. 2. versjon var klar i 2009 og 3. versjon i 2011. Anbefalte forvaltningsstandarder besluttes i Digitaliseringsdirektoratet, mens obligatoriske forvaltningsstandarder besluttes i KMD/regjeringen. De obligatoriske forvaltningsstandardene tas inn i forskrift om IT-standarder i forvaltningen.

    Referansekatalogen er en oversikt over IT-standarder som er obligatoriske eller anbefalte for offentlig sektor. IT-standardene kan være tekniske, semantiske eller organisatoriske. I referansekatalogen finnes:

    • De obligatoriske forvaltningsstandarder som inngår i forskrift om IT-standarder i forvaltningen
    • Obligatoriske forvaltningsstandarder fra annet lovverk/beslutninger
    • Anbefalte forvaltningsstandarder

    Les mer om standardiseringsarbeidet på digdir.no.